Den sorte edderkopp

«Die Schwarze Spinne», udatert tegning av Franz Karl Basler-Kopp (1879-1937)

«Den sorte edderkopp» (tysk: Die schwarze Spinne) er en novelle fra 1842 av den sveitsiske forfatteren Jeremias Gotthelf (1797-1854, psevdonym for presten Albert Bitzius), først utgitt i samlingen Bilder und Sagen aus der Schweiz. Lagt inn i en rammefortelling av en idyllisk dåpssøndag i landlige omgivelser fortelles en legende i to episoder om kampen mellom godt og ondt.

Bakgrunn

Gotthelf/Bitzius var sogneprest i en landsens menighet i Lützelflüh i Emmental fra 1832 til sin død. Fra 1837 var han også aktiv som skjønnlitterær forfatter. I sitt forfatterskap tok han ofte med seg prestegjerningen, og han la større vekt på å belære sine menighetsbarn enn på kunstnerisk skjønnskrift; for ham «var det ingen skillelinje mellom prestegjerningen og litteraturen; ja, han nøler ikke med å flette inn bruddstykker av sine prekener i romanene». Slik fremstår tekstene ofte som impulsive collager, som en blanding av praktiske råd, oppbyggelser, anekdoter og roman. Likevel regnes han som en sveitsisk klassiker, på grunn av en «fortellerevne av uvanlig kraft og en realisme som har sett både menneskets storhet og dets elendighet.»

Innhold

Dåpsselskapet går en ettermiddagstur, og en av gjestene bemerker at et nybygget hus i nærheten har bygget inn en gammel dørstolpe. Dåpsbarnets bestefar forteller bakgrunnen for historien.

For noen århundrer siden hersket den brutale ridderen Hans von Stoffeln over landsbyen. Han var en hissig person, og påla bøndene urimelig tvangsarbeid med korte frister. En av oppgavene var å plante trær på en åsside, for å gi skygge til hans eiendom. En jeger, som representerer Djevelen eller Fausts Mefistofeles, dukker opp og tilbyr sin hjelp. Som belønning vil han ha et udøpt barn fra landsbyen. Bøndene vil først ikke ha noe med ham å gjøre, men bondekona Christine mener at de kan unngå kravet ved å døpe alle barn rett etter fødselen, og får landsbyen med seg på å gjøre en avtale med jegeren. Avtalen besegles ved at jegeren kysser henne på kinnet.

Etter at to barn er født og døpt, slik at avtalen med jegeren brytes, bryter det ut en storm, fra et merke på Christines kinn myldrer det fram etterkopper, og kveg dør i landsbyen. Christine stjeler det tredje barnet som blir født, for å gi det til djevelen, men presten rekker å døpe barnet. Christine forvandles til en edderkopp som dreper folk og dyr og terroriserer landsbyen. En kvinne lykkes med å fange edderkoppen og sperre den inne i et hull i dørstolpen, men ofrer sitt eget liv i forsøket. Mange år senere slippes edderkoppen løs, og på ny må en mann ofre livet for å fange og sperre den inne.

Novellen i ettertid

Thomas Mann har uttalt seg rosende om novellen, og sagt at han beundrer den mer enn noe annet litterært verk. Etterkrigstidens kritikere funnet momenter i novellen som kan belyse tema som diktatoriske ledere og fenomenet kollektiv skyld. Novellen har også fått oppmerksomhet for sine kjønnsroller, og særlig kvinnelige handlingsrammer.

Heinrich Sutermeisters enakters opera Die schwarze Spinne hadde radiopremiere i 1936 og scenepremiere i 1949. Den Britiske komponisten Judith Weir har også skrevet også en opera over novellen, med premiere i 1985. Filmen Die schwarze Spinne (1983) av den sveitsiske regissøren Mark Rissi er også basert på novellen, men lagt til nåtid.

Norske utgaver

• Den svarte edderkoppen. Oversatt av Bjørn Hurlen. Ansgar forlag, 1950
• Den sorte edderkopp. Oversatt av Unn Bekdeke. I antologien Fortellinger I i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. Gyldendal, 1975. ISBN 82-05-05670-6
  • Antologien gjenopptrykt som Mesterfortellinger fra verdenslitteraturen. Gyldendal, 2001. ISBN 82-05-27828-8

Eksterne lenker

(de) Die schwarze Spinne – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden